Mange tenker at det å komme inn på boligmarkedet er den største utfordringen. Men det er før man sitter der med bolig, lån, strømregninger, forsikringspremier og kommunale avgifter – kanskje også eiendomsskatt – som skal betales.
Avgiftene for vann og kloakk har økt langt mer enn prisstigningen de siste årene, og de månedlige bokostnadene har for mange blitt nesten uoverkommelige. I Sarpsborg har vann- og avløpsgebyrene økt med 44 prosent det siste året. Det betyr økte kostnader på flere tusen kroner for en vanlig familie. Husholdningene i Skien får en prisøkning på 34 prosent og i Porsgrunn på 33 prosent.
Og verre skal det bli! Vi vet at vedlikeholdsetterslepet på vann og kloakk er på flerfoldig milliarder kroner. I tillegg spår Norges Bank enda høyere rente.
Oppgradering av vann- og kloakknettet er tvingende nødvendig, men fordi kostnadene til dette dekkes etter selvkostprinsippet, kan det synes som enkelte kommuner helt har mistet gangsynet. Selvkost innebærer at kommunepolitikerne slipper å belaste egne budsjetter. Regningen går direkte til innbyggerne. Derfor er det forbrukerne som må betale prisen for at for eksempel nabokommunene Fredrikstad og Sarpsborg ikke klarte å samarbeide om å bygge ett felles renseanlegg, men nå isteden bygger hvert sitt – til milliarder av kroner.
Og selv om forslagene fra Skatteutvalget om å beskatte bolig vesentlig hardere er lagt i skuffen, er det dessverre fare for at deler av forslagene kan bli innført etter budsjettforhandliger.
Det har frem til nå vært bred enighet om at folk med vanlige jobber og ordinære inntekter skal ha mulighet til å eie sitt eget hjem her i Norge. Når mer enn 80 prosent av oss eier egen bolig, blir formuesfordelingen bedre og forskjellene mindre enn i samfunn med høy leieandel. Vi eier ikke bolig fordi vi er opptatt av investering og avkastning. Vi eier bolig først og fremst fordi vi ønsker oss trygge rammer og gode liv.
Men blir de løpende bokostnadene for store, er vi i Huseierne stygt redd for at andelen boligeiere blir lavere, og at andelen leietakere vil øke.
Hvem skal da eie boligene vi trenger?
Tidligere hadde det offentlige en rekke boliger som kunne leies for en rimelig penge. Sykepleiere fikk gjerne en fin leilighet i nærheten av sykehuset de jobbet på, og lærere flyttet inn i lærerboliger på skolene. Ulempen var at verken sykepleiere eller lærere fikk ta del i verdistigningen i boligmarkedet. Samtidig så vi at boligene ofte forfalt. Midlene til maling og annet nødvendig vedlikehold måtte tas fra stramme kommunale og statlige budsjetter. Svært ofte ble vedlikeholdet utsatt, og boligene begynte å se lurvete ut.
Hva skjedde så? Jo, det offentlige begynte å selge ut disse boligene. Til eiendomsutviklere.
I Oslo ble nærmere 2 000 personalboliger ved Aker og Ullevål sykehus solgt til eiendomsinvestor Ivar Tollefsen. Gjennom investeringsselskapet Fredensborg er han den største enkelteieren i boligutleieselskapet Heimstaden. Den første bygården kjøpte Tollefsen i 1994. Ifølge Finansavisen eier Ivar Tollefsen i dag mer enn 150 000 leiligheter i ti land. I Kapitals liste over Norges rikeste, er Tollefsen på femte plass med en formue på mer enn 50 milliarder.
Er det hans portefølje som skal øke ytterligere? Skal stadig flere av oss måtte leie bolig av Ivar Tollefsen eller en av de andre store boligutleierne? Det blir jo fort alternativet hvis kostnadene ved å eie blir urimelig store.
