- Jeg sto barbent og skulle re opp senga og holdt på å trå på ormen. Umiddelbart trodde jeg det var en hoggorm og hylte ut, forteller Inger Johanne Dehli, som er Huseiernes distriktsleder Trøndelag.
Mannen Jon kom umiddelbart settende, han trodde hun hadde skadet seg.
- Slanger er ikke mine favorittdyr, og vi hadde sett hoggorm ved hytta i Mandal før, så det var 
Denne slettsnoken fikk Inger Johanne Dehli til å hyle Foto: Privatdet første som slo meg. Det ble dessverre kort prosess, sier Dehli.
Det viste seg i ettertid at ormen var en ufarlig slettsnok, og at det ikke er lov å ta livet av den.
- Hadde jeg visst den var fredet skulle jeg puttet den i ei bøtte med spaden og båret den ut igjen, sier Dehli.
Fikk hjelp av naboen
En annen som hylte høyt, var Ingrid Hegnar. Hun var på hytta i Holmsbu og satt i sofaen og leste da hun plutselig så ormen som kom over den åpne dørstokken og fortsatte innover mot henne.
- Jeg hoppet rundt i møblene og skrek helt til ormen forskanset seg i et hjørne. Frøkenpus stod i hjørnet og så på. Hun hadde hatt med orm inn før, men denne gangen tror jeg hun var uskyldig. Ormen var alt for stor for henne.
- Hva gjorde du så, da?
- Jeg klatret fra stol til stol, og så gikk jeg og presenterte meg for den nye naboen og spurte, «by the way», kan du hjelpe meg med å få ut en orm? Og det gjorde han. Han fikk hektet den på en rive og fikk den ut på terrassen hvor den ble drept.
Du skal ikke drepe
Det er ikke vanskelig å forestille seg panikken som brer seg hos de fleste ved et slikt besøk, men alle de tre slangeartene som lever i Norge er fredet.
Viltloven sier: “Det er forbudt å fange, jage, drepe, eller skade fredet vilt. Dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom, er det tillatt å avlive smågnagere og krypdyr.”
De tre frittlevende slangeartene i Norge er hoggorm (Vipera berus), buorm (Natrix natrix) og slettsnok (Coronella austriaca). Stålormen (Anguis fragilis) blir ofte tatt for å være en slange, men den er derimot en øgle.
Hoggormen er vår eneste giftige slangeart, er normalt lett gjenkjennelig på sikksakkmønsteret den har på ryggen, men på de mørkeste eksemplarene kan mønsteret være vanskelig å se.
Hvorfor kommer ormen inn?
- Hvorfor de kommer inn kan man bare spekulere i, sier leder i Norsk Herpetologisk Forening, Thor Håkonsen.
Han tror kanskje det kan være at de følger luktspor etter bytte, eller kanskje søken etter et gjemmested. Vanligvis er de sky og vil stikke av så snart de skjønner at de er oppdaget.
- Eller kanskje de leter etter korteste vei til andre siden, sier han.
Hvordan kvitte seg skånsomt med ormen?
Forsker ved Universitetet i Agder, Beate Strøm Johansen, mener det skal være lett å få ormen ut, uten å skade den.
- Jeg ville brukt sveisehansker, og puttet slangen i ei bøtte med lokk som man har våt mose i, sier hun.
Med en kjølig «seng» tror zoologen at ormen vil forholde seg roligere mens man frakter den vekk. Håkonsen er enig i at sveisehansker er god beskyttelse. I tillegg anbefaler han å ha på seg sko.
- Bruk kost og feiebrett, og ha ormen over i ei bøtte med lokk eller i en pappeske, før du frakter den vekk, er hans råd.
Hoggormår?
Mange snakker om at det enkelte år er såkalte «hoggormår». Det avkrefter både zoologen og lederen i Norsk Herpetologisk Forening. Ryktet oppstår gjerne i forbindelse med sen påske og fint vær.
- Når påsken er sen og det i tillegg er fint vær, er det mange mennesker ute i skog og mark, og da vil naturligvis flere møte på ormene som har sin travleste periode på våren, sier Håkonsen.
Hoggormen parrer seg tidlig på våren, og får ungene på høsten, men bare annethvert år, så antallet vil aldri være relatert til for eksempel stor forekomst av gnagere kan han fortelle.
- Forresten, vi i NHF kan også være behjelpelig med å flytte hoggorm fra hus og hage om vi har folk i nærheten, avslutter Håkonsen.
Fare for hund og katt
Det er muligens farligere for husdyrene våre enn for oss å bli bitt av hoggorm. Rådet er derfor enkelt dersom det skulle skje: Hold dyret mest mulig i ro slik at giften ikke sprer seg, og ta det raskt med til veterinær!
Hvis du blir bitt
Et bitt kan føre til alt fra ingen reaksjon til alvorlig forgiftning.
Et hoggormbitt ser som oftest ut som to punktformige prikker med 3-9 millimeters avstand. Hvor alvorlig forgiftning hoggormbittet gir, avhenger blant annet av alder, vekt, helsetilstand, hvor på kroppen ormen har bitt, og hvor mye gift som er sprøytet inn. I minst 30 % av bittene sprøytes det ikke inn gift (= tørre bitt), og ingen reaksjon oppstår.
Symptomer
I tilfeller der ormen har sprøytet inn gift, vil symptomer vanligvis komme raskt (gjerne innen 1-2 timer). Ofte får du bare lette symptomer som smerte, lett hevelse og blålig misfarging rundt bittstedet. I alvorlige tilfeller kan hoggormbitt blant annet føre til nedsatt allmenntilstand, kvalme/oppkast, svimmelhet, pusteproblemer og bevisstløshet. Hevelsene kan utvikle seg gradvis og tidlig behandling kan være viktig for å hindre alvorlig utvikling.
Ved totalt fravær av symptomer 2 timer etter bittet, er det sannsynlig at du har fått et tørt bitt.
Norske frittlevende slangarter
Norge har vi tre frittlevende slangearter. Disse er hoggorm (Vipera berus), buorm (Natrix natrix) og slettsnok (Coronella austriaca). Stålormen (Anguis fragilis) blir ofte tatt for å være en slange, men den er derimot en øgle. Hoggormen er vår eneste giftige slange. I følge viltloven er alle slanger i Norge fredet. Viltloven sier: “Det er forbudt å fange, jage, drepe, eller skade fredet vilt. Dersom det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom, er det tillatt å avlive smågnagere og krypdyr.”
Hoggorm (Vipera berus)
Hoggorm
En av tre frittlevende slangearter i Norge, og den eneste som er giftig. Finnes over det meste av Sør-Norge. Det nordligste funnet er fra Rana i Nordland. Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger og enger, men aller helst i solvarme lier og bakker, der den ofte treffes sammenrullet i solskinnet. I kulturlandskapet foretrekker den brakklagte enger, helst i nærheten av steingjerder, bringebærkratt eller annet skjul. Blir du bitt, følg rådene fra helsenorge.no
Slettsnok (Coronella austriaca)
Slettsnok
Kan bite, men er ikke giftig. Slettsnoken finnes i lavereliggende områder på Sørøstlandet rundt Oslofjorden og langs Sørlandskysten (visstnok til Jæren og Stavanger). Slettsnoken holder helst til i tørre, solrike bakker med berg og steinblokker og gjerne i områder med lyng og kratt. Man skiller slettsnok lett fra buorm og hoggorm. Buorm har lyse nakkeflekker, mens hoggormen har et karakteristisk svart sikksakkmønster på ryggen. Foto: Thor Håkonsen
Buorm (Natrix natrix)
Buorm
Er den største av våre tre frittlevende slangearter. Forekommer hovedsakelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten, men den er også funnet i området rundt Bergen. Mye tyder på at antallet buorm er avtagende her i landet. Buormen er en glimrende svømmer, og er mer knyttet til vann og kulturmark enn hoggorm og slettsnok. Fargen på buormen er grå, brungrå eller svart, med karakteristiske hvite til oransjegule nakkeflekker. Buormen kan imidlertid også en sjelden gang være helt svart.
