Det har vært mye liv på gamle Mork Husmorskole på Eidsvoll gjennom tidene. Det flotte gamle bygget har også vært videregående skole. I dag rommer det imidlertid over 100 spreke og sosiale seniorer som nyter dagene med godt selskap, spaavdeling, treningsrom, et godt utvalg aktiviteter og flotte fellesarealer. Selvfølgelig også med muligheten til å trekke seg tilbake til sine egne leiligheter.
– Det er ikke et kollektiv, men et sameie med mye ekstra, sier Karin Langaard (66).
Sammen med samboer Terje Noreng (69) stortrives hun i den 114 kvadratmeter store leiligheten i fjerde etasje med flott utsikt over de omkringliggende jordene. Selv om Noreng innimellom drømmer seg vekk til sjøluft og saltvann slik han var vant til i hjembyen Sarpsborg bedyrer samboerparet at de aldri har angret på valget de tok for seks år siden.
– Du kan alltids gjøre en hvilken som helst leilighet om til din egen, og innrede slik du ønsker. Det var alt det andre rundt som tiltrakk oss med dette prosjektet, ikke selve leiligheten, selv om den jo er flott, sier paret.
En skarp januarsol skinner gjennom de mange vinduene, og utenfor glitrer et tynt lag snø over jordene i 16 minusgrader. Når det kommer mer snø skal paret ut på ski. Om sommeren er de glade i å sykle. Pensjonisttilværelsen fylles med trening, familie og reising.
– Jeg skjønner ikke hvordan vi hadde tid til å jobbe før, ler Langaard.
LUKSUS: Det er ikke noe å si på standarden på Eidsvoll. Beboerne har tilgang til spaavdeling, treningsrom, storkjøkken, storstue, leserom, skibod og flotte utearealer.
Idé fra USA
Det er selskapet Doyén som står bak leilighetskomplekset. Det tok et og et halvt år å selge første byggetrinn, mens det andre gikk unna på bare få dager. Konseptet er moderne leiligheter for de over 50 år, med flotte fellesarealer som innbyr til sosialt samvær.
Gründer Jan Olav Reien Frestad fikk ideen allerede i 1995 da han var i USA og besøkte et boligprosjekt for mennesker over 50 år.
– Jeg så den hyggen som var der og tenkte; wow, dette vil jeg lage i Norge. I tillegg jobbet min mor på sykehjem hvor jeg ofte var innom og så en tydelig mangel på hygge, sier han.
Det skulle ta en god del år før Frestad etablerte selskapet Doyén og etter hvert begynte å bygge i Eidsvoll. Nå bygges et lignende anlegg i Drammen, mens også Rælingen og Asker etter hvert står for tur.
– Å begynne på Eidsvoll var tungt. Mange har spurt hvorfor jeg begynte akkurat der, og svaret er rett og slett penger. Det var der vi hadde råd til å starte.
Forebygge ensomhet
Frestad har stor tro på forskjellige bokonsepter for forskjellige mennesker, og mener det gir økt livskvalitet å sette sammen folk i samme livssituasjon.
HUSMORSKOLE: Karin Langaard (66) og Terje Noreng (69) kjøpte leiligheten på Doyén for seks år siden. Den gamle dalen av komplekset har vært både husmorskole og videregående skole.
– Min viktigste drivkraft er å forebygge ensomhet. Når folk får muligheten til å delta i et sosialt fellesskap blir de ikke sittende alene. Jeg tror det er viktig å senke den terskelen, sier han.
Han tror også nordmenn begynner å åpne øynene for mer alternative måter å bo på.
– Bare se på Godt Levert og Kolonial.no. Slike tjenester ville ikke fungert for 20 år siden. Det er en annen generasjon som begynner å bli eldre nå. De er mer aktive, de har mer penger og de vil ha service, mener han.
Hans neste mål er å ferdigutvikle et nytt konsept for de som begynner å bli enda eldre og kanskje trenger mer hjelp i hverdagen enn Doyén-beboerne.
– Konseptet «Favn» er private omsorgsboliger. Tanken er at de som har bodd på Doyén og trivdes med det skal gli over i et nytt konsept. Det skal selvfølgelig ikke være noen tvang, men noe som oppfattes som positivt.
I Favn-boligene ønsker han å tilby en grunnpakke som er ganske lav, slik at ingen må betale for noe de ikke bruker. Beboerne skal imidlertid ha mulighet til å både benytte seg av kommunens helsetjenester og eventuelt kjøpe private tjenester.
Ikke alene
På Eidsvoll er Noreng og Langaard enige i at det sosiale er noe av det viktigste for beboerne.
– Her er det ingen som må sitte alene hvis de ikke ønsker det, sier Noreng.
Langaard, som for tiden leder aktivitetskomiteen, forteller om faste bridgekvelder, torsdagslunsj, turgrupper og «barnebarndager». Det arrangeres sildeaften og grillkvelder.
– På nyttårsaften var vi 30 personer i fellesstua som koste oss med en fantastisk treretters. Det er alltid noen som ønsker å lage mat og stelle i stand, forteller hun.
– 2. januar skulle mange av våre barn på jobb etter ferien, mens mange barnehager og skoler hadde planleggingsdag. Da samlet vi som er besteforeldre oss og hadde 17 barnebarn på besøk. Slike dager er utrolig hyggelige.
Gressklipping og baking
Andre ting som trakk paret mot prosjektet var den landlige følelsen, men å likevel ha flyplass og tog i nærheten. På en halvtime kan de være i Oslo for et restaurantbesøk, og på 7 timer kan de være i New York, påpeker de. 
FELLESAREALER: Den store fellesstua brukes mye. Her samlet rundt 30 av beboerne seg til et staselig måltid på nyttårsaften.
Og selv om det er masse å finne på også når de er hjemme, er de opptatt av at det ikke er noe press på å være sosial.
– Det er alltid folk som stiller opp. Hvis noen klipper gresset kan du være sikker på at noen kommer ut med rundstykker eller wienerbrød. Men det er også lov å trekke seg tilbake og være for seg selv, sier Noreng.
Ensomhet hos eldre – en folkesykdom
Sameier eller «kollektiv» for seniorer er fortsatt en utradisjonell boform i Norge, men betydelig vanligere både i våre naboland, England og lenger sør i Europa.
Fordelene ved et slikt bofellesskap er mange. De eldre kan bo hjemme lenger, opplever mindre ensomhet og bedre helse. De opplever og lærer nye ting sammen med andre, har tilgang på aktiviteter og blir engasjert, de føler seg tryggere, og ikke minst opplever de et fellesskap og sosialt liv.
– Den største folkesykdommen er ensomhet, sier arkitekt MNAL Kjersti Nerseth.
Hun er initiativtaker og primus motor i Seniorhuset som er et prosjekt i samarbeid med SINTEF. Midler har de fått fra de Regionale forskningsfond og Husbanken. Målet er å samle og etablere beboergrupper som ønsker å bo sammen. Planlegge og tegne boligen i tett samarbeid med beboerne og følge byggeprosessen frem til innflytting i ferdig bygget hjem. Prosjektet går ut på å finne frem til kommuner med ambisjoner og vilje til innovasjon. Per i dag er tre kommuner inne i prosjektet.
– Våre tre prosjektkommuner er Tromsø, Bergen og Åfjord, hvorav Tromsø er den kommunen som har kommet lengst, forteller Nerseth.
MYE LYS: De store vinduene slipper inn mye godt lys i leiligheten på Eidsvoll.
Kan bygges overalt
Tromsø har funnet interessenter, er i ferd med å avgjøre hvor prosjektet skal bygges, og planleggingen bør kunne starte til våren. Det er arkitekten veldig spent på. Frem til dette første prosjektet er i gang fortsetter hun arbeidet for egne midler og har gjort det de siste seks månedene.
– Jeg er såpass «bitt» av prosjektet at jeg ikke kan gi meg nå, medgir hun.
Seniorhuset skal være svært tilpasningsdyktig og kan etableres i ulike situasjoner: i byer, forsteder, på landet, i eksisterende bebyggelse eller som frittstående nybygg.
– Det er viktig å ruste seg for fremtiden som vi vet vil ha flere eldre, presiserer arkitekten.
Hennes erfaring tilsier at svært få kommuner har noe apparat som gjør dem klare for en slik utfordring, men veldig mange er interessert i å få prosjektet presentert. Hun er usikker på hva som kan være triggeren for å få kommunene til å reagere. Kommunene har muligheter til å bidra til at denne typen prosjekter kan se dagens lys ved å omsette egne tomter til formålet og gjennom reguleringer eller insentiver. Det vil tilrettelegge for innovasjon og nyskapning i boligsektoren.
– Jeg må innrømme at de prosjektene som nå er i gang, har berodd på engasjementet til enkeltpersoner i kommunen og ikke et apparat. De som på privat initiativ har bygget slike fellesskap er ressurssterke personer, sier hun.
Økonomisk
Denne boformen er god samfunnsøkonomi, da man ofte unngår tidlig innleggelse på institusjon fordi boligen er tilrettelagt, noe som sparer staten for store summer.
– Når flere bor sammen tar vi ikke bare vare på oss selv og våre nærmeste, men også våre omgivelser. Vi forbruker mindre energi, varer og utstyr, og slik bidrar vi samtidig til en mer effektiv ressursbruk, sier Nerseth.
En bolig som ivaretar høye byggtekniske krav gir mindre CO2-utslipp og utgjør en mindre belastning på miljøet. Nærhet til offentlig kommunikasjon fører til mindre bilavhengighet for å ivareta daglige ærend. Når man må bruke bil kan flere kjøre sammen, og på denne måten spare miljøet samtidig som det også kan bli til et hyggelig samvær argumenteres det i prosjektbeskrivelsen av Seniorhuset.
Små hus tett i tett
På Østeråstunet i Bærum finner vi også et sameie for de mellom 50 og 70 år. Da det ble bygget for 30 år siden var det blant de første av sitt slag.
TIDLIG UTE: Helga og Per Holthe tror nærhet til alle fasiliteter er en forutsetning for at prosjektet Østeråstunet i Bærum ble vellykket. Da det ble bygget i 1988 var det blant de første av sitt slag.
Tunet ligger 10 minutters gange fra T-banen, på et høydedrag i solen. Bare et par minutters gange derfra er sentrum med et kjøpesenter hvor man finner alt man trenger i hverdag og til fest. Her, på det som ble sagt å være Bærums dyreste tomt, ble tunet bygget i 1988 på privat initiativ etter en idé av tidligere studievenner. De engasjerte arkitekt Jørn Eskeland til å tegne husene.
De 14 delvis kjedete eneboligene med en grunnflate på 115 m2 omringer felleshuset som har fått det klingende navnet «Lysthuset». Dette huset rommer et svømmebasseng og trimfasiliteter som blir flittig brukt, bad, gjesterom og en stor stue med tilhørende kjøkken og plass til alle beboerne og flere til.
Nærhet til alle fasiliteter er en forutsetning for at et slikt prosjekt blir vellykket, tror Helga og Per Holthe.
– Her er det godt å bo, sier ekteparet i kor.
Selv flyttet de inn på tunet for tre år siden. Da var huset 25 år gammelt og ble pusset opp av de nye eierne.
– Vi lette etter et nytt sted å bo da vårt tidligere hjem ble for stort for oss, forteller de.
– Omtankeboliger
Boligen fant de på nettet, og ble straks interessert. Beliggenheten var perfekt med nærbutikker og lett ankomst til kollektivtrafikk. Tanken om å flytte inn i et fellesskap var hyggelig når de først skulle flytte.
– Å bo i leilighet orket vi ikke å tenke på, så dette var perfekt. Her har vi også litt hage og koser oss med det uten at det blir for mye, sier Helga Holthe. 
MYE FELLES: I «Lysthuset» har beboerne tilgang til svømmebasseng, trimfasiliteter, bad, gjesterom og en stor stue med tilhørende kjøkken.
Østeråstunets interne regler sier at nye beboere må være mellom 50 og 70 år, likeledes at nye beboere skal godkjennes av styret.
– Det er naturlig å forsikre seg om at man får hyggelige og sosiale mennesker med i fellesskapet, tror de.
Selv beskriver de tunet som omtankeboliger. De ønsker å presisere at omsorg er det kommunen som tar seg av når den tid kommer. Men omtanke er det mye av på tunet. Lysthuset er en naturlig samlingsplass for beboerne, og de har felles arrangementer gjennom året. Sommerhalvåret er naturlig nok den livligste sesongen. Da yrer det i grenda, og naboene slår av en prat eller møtes i Lysthuset.
– Når man flytter inn her, må man være klar over at man også får ansvar. De forskjellige ansvarsoppgavene er rullerende, forteller Helga, som nå sitter som styreleder.
Trygt miljø
Til det meste av det praktiske som snømåking, gartnerarbeid eller maling av hus, og elektroniske løsninger som TV, internett og alarmsystem har de gruppeavtaler med forskjellige leverandører slik at de får gunstige avtaler.
Fellesskapet har fått installert varmekabler i bakken slik at det er isfritt og trygt å bevege seg utendørs vinterstid. Det er komfortabelt for beboerne og forhindrer logisk nok fall på glatt føre.
Nå er det et generasjonsskifte på gang av naturlige årsaker. De første beboerne flyttet inn for snart 30 år siden.
