I den lille gatestumpen Bøygen på Ullandhaug i Stavanger, er alle husene par som henger sammen. Tomannsboligene ble satt opp av selvbyggere, ofte venner og kjente som gikk sammen for å oppnå husdrømmen, og stod ferdige på begynnelsen av 60-tallet. Vertikaldelte, noen skilt med en mur, andre ser ut som eneboliger, men avsløres av en inngang i hver ende av huset.

Medlemmer i Huseierne får gratis juridisk rådgivning om bolig og eiendom.

Årtier med nye generasjoner, nye behov, mer plass, andre løsninger og nye naboskap. Noen vil ha likhet, mens andre lever godt festet sammen i hver sin estetiske verden. Trine Lowey og ektemannen bygget radikalt om sin del av tomannsboligen for tjue år siden, og var blant de første som endret det orginale utseendet på boligen.

- Jeg tror det har vært en berikelse for området. Vi fant gode løsninger som har inspirert andre i nabolaget til ideer om hvordan man kan bygge om. For husene er egentlig veldig små, forteller Trine Lowey.

Fin utsikt ble utbygging

I Stavanger ble boligbyggingen etter krigen en videreføring av den gamle trehusbyen. Rekkehus, kjedehus og tomannsboliger, som husene på Ullandhaug, ble bygget i tre. Her står tanken om å eie selv sterkt. Livet i leilighet eller blokk fristet ikke mange.

Tomannsboligen var rødmalt da Trine Lowey og mannen flyttet inne, og naboen var en dame fra generasjonen som bygget huset. De har i alle år levd i hver sin selvstendige enhet, vegg i vegg, uten å være et sameie, og de har sammen stelt den felles hekken som deler hagen.

- Vi kom hit med sønnen min på seks år, og trengte etter hvert mer plass. Men vi ønsket ikke å flytte herfra, forteller Lowey.

Ektemannen hennes fra London, Mark, hadde lagt sin elsk på den fine utsikten mot byen, og mente det var luksus å ha en slik utsikt, så sentralt. Paret kontaktet derfor en arkitekt for å bygge om sin del i stedet for å flytte.

De måtte gå rundt til alle naboene for å få planene godkjent, og det fikk de, men en av naboene på nedsiden fryktet de store glassrutene i stuen skulle komme litt vel nært. Nærmeste nabo ble litt mistenksom da ekteparet ville legge et grått nytt sinktak over hele takflaten og betale for det. Men sa ja til ny pipe som de deler.

- Vi ville aldri drømt om å be om penger fra henne for pipen, for vi følte det var noe vi måtte gjøre, sier Trine Lowey.

Ny nabo

Familien Lowey endret mye; bygget ut ned mot hagen, laget ny inngang og en carport på siden. Det har vært et generasjonsskifte i gaten, og flere har fulgt etter med utbygging og modernisering. Men ingen har enda en så stor kontrast i materialvalg og stil mellom enhetene som disse to. I fjor gikk naboen på 96 bort, og en ny generasjon tok over den fortsatt orginale delen av tomannsboligen.

- De kom med en pose twist og beklaget at det kom til å bli litt støy. De kikket rundt her hos oss og fikk se hva vi har gjort. Nå har de gjort en kjempejobb der inne, forteller Trine Lowey.

- Vi fikk se hvordan de hadde det, men vi gjorde ting på vår måte, forteller Anette Antonisen Endresen.

Hun og samboeren skjønte raskt at det ville bli for omfattende. Men de lot seg allikevel inspirere og følger flere av linjene som nabofamilien har på sin bolig, med utbygget inngangsparti og en veranda på fremsiden som følger linjen til den utbygde stuen.

- Mange tomannsboliger er jo nesten like, men siden naboen hadde gjort en del jobb, var det egentlig enkelt for oss. Og vi har prøvd å oppgradere litt i forhold til det orginale, sier Endresen.

Selvbygger

Et stykke bortenfor, på den andre siden av gaten, bor Marit Kristine Sivertsen. Det var hun og mannen hennes som bygget tomannsboligen sammen med kameraten og hans kone. Kommunen delte ut tomter, og de ble private selvbyggere som kunne velge mellom tre typer hus.

I 1961 stod huset ferdig og den lille familien flyttet inn. Den eldste datteren var to og et halvt år. Siden kom det tre barn til.  Sivertsen ser store endringer i gaten siden den gang.

- Alle husene vendte ut mot gaten, alle var like, og hadde garasje ved siden av. Men nå har mange bygget på og tettet igjen. Det ser annerledes ut nå, forteller Sivertsen.

Alle selvbyggerne i Bøygen var fra samme generasjon. Familien Sivertsen og naboen samarbeidet godt i alle år om endringer og gjøremål. Sivertsen ble alene for tjue år siden, det ble nabomannen også. Da leide han ut enheten sin noen år, men de som leide forstyrret harmonien og samarbeidet som hadde vært i alle år.

Sivertsen forteller at hun prøvde å kommunisere med dem om plenklippingen, men de hadde en helt annen standard, så hun gav opp. Hun satte derfor opp en liten hekk for å dele av hagen. Men da leieboerne flyttet og eieren kom tilbake, tok hun den vekk og harmonien ble gjenopprettet.

- Poenget er at vi må snakke sammen når vi bor sånn som dette, sier Sivertsen.

God nabo

Den gamle naboen er også borte nå, men Sivertsen er veldig glad for at det er sønnen hans som har overtatt husværet.

- Han har jeg fulgt med på siden han var liten, og jeg kjenner ham godt. Jeg sier til Bernt at vi må snakke om å klippe plenen, slik at det blir likt, forteller hun.

Hun og naboen malte om huset i fjor, nå er de blå vinduskarmene borte til fordel for helhvitt. Samarbeid om både hus og hage er viktig for henne, og hun synes det bør være likt når man bor i tomannsbolig.

- Men Bernt gjødsler plenen for mye, og derfor må han klippe den oftere. Jeg vil ikke gjøre noe som skaffer meg mer arbeid, sier Sivertsen med et smil.

Tilbake over gaten, hos Lowey og Endresen, lever de godt med hver sin del i forskjellig stil. Hekken som deler hagen blir klippet uten problemer. I sommer da huset var fullt med familiebesøk, klippet naboen hekken også på deres side, forteller Endresen.

De har god kontakt og sier fra når det skal skje ting hos dem som de kanskje tenker bråker litt. Som avvenning av nattammingen til den lille sønnen. 

- Jeg tenkte at det kom til å gå fint. Vi er i samme båt som naboen og begge vil at det skal fungere. Skal du være redd for naboen kan du ikke bo sånn som vi gjør, avslutter Endresen.