Helt siden oldtiden har fest med bål vært en måte å feire sommersolverv på. Midtsommer var ifølge folkeminnegranskeren Ørnulf Hodne en av de viktigste merkedagene i året. Ved å legge sankthans til sommersolverv, hadde kirken et håp om å fordrive den førkristne feiringen av dagen.
Navnene sankthans, jonsok og johannesvake viser til den kirkelige høytiden 24. juni til minne om døperen Johannes’ fødsel. Når vi tenner bål om kvelden 23. juni er det fordi vi innleder våkenatten over Jon – altså Johannes. Samtidig feirer vi sommersolverv, den korteste natten i året, som faller mellom 20. og 22. juni.
Frem til 1770 var sankthansdagen helligdag. I vår tid har sankthansaften blitt en folkelig ikke-religiøs sommerfest. Store sankthansbål er vanlig mange steder i landet.
Spill, dans og alkoholholdige drikkevarer har vært en del av den folkelige feiringen. Fra reformasjonen på 1500-tallet motarbeidet derfor kirken og myndighetene iherdig det de anså som en umoralsk feiring.
St.Hanshaugen
Ifølge forfatteren av boken Sankthans: Midtsommerfeiring i Norge i 150 år, Torill Wyller, lå bålplassen svært ofte på en høyde, eventuelt nede ved vannet. Jo høyere, jo bedre. St.Hanshaugen i Oslo har fått navnet sitt etter en slik bålplass.
Alt som kunne brennes havnet på bålet, men tjæretønner var ekstra ettertraktet materiale. Tjæretønnene brant godt, men ga også mye røyk. Også båter var ettertraktet. Mange kulturminner har på denne måten forsvunnet opp i røyk. Tyrived brant også utmerket. På Vestlandet ble det brukt mye einer, mens løvtrær har vært brukt andre steder i landet. Ellers var det svært vanlig å kvitte seg med gamle møbler, melkebøtter, gjerdestolper og lignende på sankthansbålet. Og sankingen begynte mange steder lang tid i forkant.
Fra Sydnes til Laksevåg
Mellom 1665 og 1887 feiret man sankthans i Bergen på Sydneshaugen. Det var en stor folkefest for byens befolkning, sjøfolk fra ulike nasjoner og tilreisende fra området rundt byen. Ifølge Wikipedia ble bålet bygget av de lokale guttene på Sydnes. De samlet sammen alt brennbart de kunne finne i strandområdet eller på kaiområdet. Det var sannsynligvis et godt tiltak i en tid uten offentlig renovasjon, men det hendte nok også at de stjal med seg treverk som var tiltenkt noe annet.
Den store faren for brann og påbud om brannvern gjorde imidlertid at feiringen tok slutt i 1887. Da fortsatte man å brenne bål ved Laksevåg isteden. Det lå utenfor tettbebyggelsen i bykjernen.
I Laksevåg samlet man det man kunne finne av gamle dotønner og utbrukte sildetønner. Disse ble stablet og spikret sammen til høye tårn som kunne bli opp mot 30 meter høye. Tønnebålet i Laksevåg eksisterer fortsatt, og i vår tid bygges det av Laksevågs Bueskyttere. Det har til tider vært vanskelig å skaffe nok materiale til å nå gamle høyder. På den annen side er det blitt restriksjoner på hvor høyt bål man kan bygge. I Bergen er man alltid redd for at en gnist skal kunne antenne den gamle trehusbebyggelsen.
Verdensrekord
Også i Ålesund er det tradisjon for å bygge høyt. Det rundt 30 meter høye Slinningsbålet på Slinningsodden er et kjent landemerke og samler hundrevis av skuelystne både til lands og til vanns hver sankthansaften. I 2010 satte Slinningsbålet ny verdensrekord med 40,45 meter.
Flekkefjord har en skikk som startet en gang på 1800-tallet, med at ungdom dro på land en utrangert robåt, fylte den med brennbart materiale, og dro den brennende gjennom byen. Etter et par tilløp til brann, ble det til at båten ble ankret opp midt i fjorden og satt fyr på. Til «Spira» har det vært brukt alt fra store fiskeskøyter til dagens flåte av tomme tønner. I etterkrigstiden reiste man ut i alle båter som kunne flyte, for å ta en runde rundt bålet. De som hadde plass til det, tok gjerne med seg folk som sto på land. Båttrafikken er nå dabbet noe av, men båten tennes fortsatt.
Både langs Oslofjorden og på Sørlandet har det tradisjonelt vært omfattende feiring av sommernatta med bål ved sjøen, båtliv og festing. I Vestfold var det frem til 1990-tallet vanlig å holde stengt i butikker og ha fri fra arbeidet dagen etter, det vil si på sankthansdagen.
Mange steder er det blitt lokale forbud mot sankthansbål på grunn av brannfare og forurensning – spesielt i tettbygde områder, og særlig hvis det har vært lite nedbør. Grilling og små kaffebål kan en likevel finne de fleste steder når været er rimelig bra.
