- Det skjedde så fort. Det var ved syvtiden om morgenen. Jeg stod i vinduet og så på at det la seg masse stein og grus i innkjørselen vår. Så gikk jeg ut for å koste det vekk – uten at det hjalp. I neste øyeblikk ble jeg hentet av svigerdatteren vår. Garasjeporten var oppe, men likevel rakk vi ikke å få ut bilen. Det hastet voldsomt med å komme seg inn på trygg grunn, forteller Anne Marie Klevstadlien. Hun husker godt den dramatiske junidagen i 2011; særlig lyden av stein som romlet.
Voldsomme vannmasser kom ned dalsidene. Løsmasser demmet opp elva, vannet fant hele tiden nye løp, og enorme mengder stein og grus fulgte med. I løpet av kort tid var hele eiendommen ødelagt.
Enda mer dramatisk ble det 23. mai 2013. Det begynte på samme måte – med mye nedbør og stor vannføring.
- Jeg stod i vinduet og så at steinsettinga i elva begynte å forsvinne. Det var et flott stykke arbeid som hadde blitt gjort etter en flom i 1938. Både elvebunnen og sidene var plastret med store, flate heller. Steinsettinga klarte flommen i 2011, men ikke denne. Så det var bare å evakuere så fort som mulig.
Litt lenger opp i dalen måtte mennesker hentes ut med helikopter.
- Det var så vilt som det går an. Helt utrolig at ikke liv gikk tapt, sier Anne Marie.
Alt ødelagt
I 2011 ble hele eiendommen til Klevstadlien dekket av stein og grus. Hagen gikk ad undas. Gulvet og ytterkledningen på oversiden av huset måtte skiftes, men de kunne etter relativt kort tid flytte hjem igjen. De hadde både toalett som virket og vann i springen.
- Vi var så vidt ferdig, hadde satt opp ny garasje, nytt gjerde og alt var strøkent da den nye flommen kom, forteller Torbjørn Klevstadlien.
I 2013 kollapset hele grunnmuren på huset deres. Det ene hjørnet på huset falt ned, og vaskerommet som lå der ble fullstendig fylt med vann. Mellom stuegulvet og kjøkkenet var det en halvmeter forskjell. Men det var det ikke bare hus som ble tatt av vannmassene. Alt av infrastruktur ble også rasert.
- Vei, vann, kloakk – absolutt alt var ødelagt. Gule og røde rør hang som spaghetti rundt om kring. Hele Kvam var uten vann, og så å si alle i bygda måtte evakueres. Det var nærmest unntaktstilstand. Både HM kong Harald og statsminister Jens Stoltenberg kom på besøk.
På det meste var ca. 250 mennesker innlosjert i forsamlingslokalet Kirketeigen. Anne Marie, som er sanitetskvinne, var med og serverte.
- Vi lå forskjellige plasser, og var omreisende en stund, minnes Torbjørn. – Vi overnattet også hos familie. Vi måtte rett og slett ligge der det var plass.
Flytte tilbake kunne de ikke. Etter hvert fikk de en liten kjellerleilighet med stue, kjøkken og et soverom fem km lenger syd. Her ble de boende i ett og et halvt år, inntil de kunne flytte inn i nytt hus til jul i 2014.
- Vi hadde det bra der – det var nesten som å være på hyttetur. Og så slapp vi rett og slett å se all elendigheten.
Flommen i mai 2013 ga ca. 2 200 skademeldinger. Anslåtte erstatninger er på 410 millioner kroner. På bildet ser vi elva Veikleåa som gjorde store ødeleggelser i Kvam. Foto: Espen Braata - NTB/Scanpix
Gullåra
Onde tunger døpte raskt Veikleåa om til Gullåra. I dag bor ekteparet Klevstadlien i helt nytt hus i trygg avstand fra elva. De er blant de heldige som fikk fullverdierstatning; 200 kvadratmeter etter ny standard og alt på én flate.
- Vi trodde en stund at huset skulle reise. Heldigvis klarte vi å hente ut et teppe som bestemor hadde vevd i 1937 og som hun fikk diplom for fra Gudbrandsdalens Husflidsforening. Vi fikk også gå inn og hente safen, forteller Anne Marie. Huset ble stående, og andre kjære skatter klarte de også å redde etter hvert.
Noen fikk forbud mot å bygge opp igjen huset sitt på samme tomt. Flere ga uttrykk for at de var redde, og ytret ønske om å flytte vekk fra de flomutsatte områdene.
- Vi byttet tomt med kommunen. De fikk vår gamle, og vi fikk ny her som det er tryggere å bo. Det er vi veldig glad for, poengterer Torbjørn.
At kommunen foreslo et makeskifte, var ingen selvfølge. Det finnes nemlig ikke erstatningsløsninger for dem som ikke kan bygge opp igjen huset sitt på samme tomt. I dag er det slik at verdien av tomten eiendommen står på ikke erstattes gjennom naturskadeforsikringen, slik selve bygningen, innboet og hageanlegget gjør. Dermed må en som har fått tomt ødelagt av naturskade selv finansiere kjøp av ny tomt et annet sted, hvis kommunen har nedlagt bygge- og deleforbud på tomten, opplyser Finans Norge.
Etter katastrofen i Kvam ble kommunen og Kommunal- og regionaldepartementet enige om et spleiselag. Konklusjonen ble at staten skulle dekke kommunal infrastruktur og opprydding, og Nord-Fron kommune skulle skaffe tomter.
- Det er viktig at dette ikke skal påføre de som er flomramma utgifter. Og det har vi nå fått avklart, sa ordfører Olav Røssum (Sp) til Gudbrandsdølen Dagningen en måneds tid etter ødeleggelsene.
Frustrert og lei seg
Like heldig som foreldrene har ikke sønnen Jon Espen Klevstadlien og hans samboer Mona Brandvold vært. Huset deres ble også skadet både i 2011 og i 2013. Det burde kanskje også vært revet, undrer de?
- Huset var ikke ”nok” skadet etter flommen, men vi ser jo at det stadig dukker opp nye ting. Jeg tror det skyldes at finstoffene i grunnen er vasket ut, og at huset setter seg, sier Jon Espen Klevstadlien.
Hele grunnmuren ble ødelagt av flommen. Nye hus i området er bygget på plate, men ikke de gamle. Grunnen er blitt injisert, men fortsatt står ikke bygget i ro. Den ene dagen kan dørene lukkes, den neste dagen er det helt umulig å få dem igjen. Pipefundamentet gikk fløyten. Nå er det satt opp måleutstyr for å se hvor mye huset beveger seg.
- Vi har hatt håndverkere ut og inn her siden den siste flommen. Vi har vært nødt til å bruke mye tid og penger på dette, og det har vært en kamp hele tiden. Det er surt å måtte bruke så mye energi på å purre og purre.
- I 2013 var badet helt nytt og påkostet. Etter flommen oppdaget vi først sprekker i fugene. Da jeg dro frem badekaret, viste det seg at det var en diger glipe mellom gulv og vegg, og membranen hadde røket tvers av. Jeg fikk hele fingeren inn, forteller Mona Brandvold.
Helt nytt bad måtte bygges, men paret er lite fornøyd med utførelsen. I mellomtiden har entreprenøren gått konkurs. Forsikringsselskapet som hadde leid inn entreprenøren har ifølge Klevstadlien stukket hodet i sanden. Alt er gått i vranglås. Rommet er ubrukelig til annet enn klestørk slik det står nå. Og så frykter de at membranen vil ryke igjen – siden huset ikke står stille. Sannsynligvis må de kontakte advokat.
- Jeg blir både sint og frustrert, sier Mona Brandvold. – Slik huset står akkurat nå er det helt verdiløst. Det er jo helt umulig å selge et slikt hus.
Utfordrende
- Den største utfordringen ved naturulykker med et stort antall skader er kapasiteten til taksering og skadesanering. Men det er utarbeidet rutiner som sikrer overføring av kapasitet fra ikke-berørte områder. De skadelidte blir derfor godt ivaretatt selv om antall skader er høyt. Dessuten prioriteres de skadene som haster mest. Ved hendelser som har et moderat omfang, ser vi ingen spesielle utfordringer. Det er forsikringsselskapene som håndterer de skadelidte og selskapene har gode rutiner og prosesser som sikrer rask hjelp og hurtig saksbehandling, sier kommunikasjonssjef Stine Neverdal i Finans Norge.
Hun påpeker at takstmennene som takserer naturskader har generell takstmannsutdannelse gjennom anerkjent kurstilbyder, høgskole, universitet og lignende som er grunnleggende kriterium. I tillegg kreves godkjenning innen skadetaksering. For å kunne taksere naturskader kreves dessuten naturskadekurs. Her gis det spisset kunnskap om naturskadetaksering. En forutsetning for å ta naturskadekurs er dessuten erfaring fra ordinær skadetaksering. Naturskadetakstmennene skal derfor ha kompetanse innenfor dette fagfeltet. Forsikringsselskapene kan bare bruke takstmenn som har gjennomført naturskadekurs. Det er nylig etablert en godkjenningsordning for takstmenn som skal taksere naturskader. Når godkjenningsordningen har hatt tilstrekkelig innfasingstid, vil det kun være anledning til å bruke sertifiserte takstmenn på naturskader. En del av godkjenningsordningen vil være jevnlige oppdateringskurs.
Det finnes dessverre ikke noe tall på hvor mange skader som meldes inn mer enn seks måneder etter hendelsen.
- En naturskade takseres i utgangspunktet i henhold til det skadeomfanget takstmannen konstaterer på befaringstidspunktet. Det er ikke uvanlig at en skade har et større omfang enn det man konstaterer ved den første befaringen. Alle skadelidte blir oppfordret til å melde fra til forsikringsselskapet dersom skadens omfang viser seg å være større. Det er ikke noe problem. Takstmannen foretar da en ny befaring og kalkulerer det økte skadeomfanget. Skadelidte får dermed fullt oppgjør for skaden, selv om deler av den oppdages på et senere tidspunkt, sier Neverdal.
Utholdenhetsprøve
Advokat Werner Forr Nystuen på Lillehammer, som også er HLs distriktsleder i Oppland sør, har hjulpet mange etter flommen. En av dem er Magne Petter Bakken på Vinstra. Han har et lite gårdsbruk i tillegg til annen virksomhet som han driver. Under flommen fikk han vann inn i fjøset. Rett etter flommen så det bra ut, men så begynte bygget å synke. Det ble så ille at besetningen måtte slaktes, og han fikk forbud mot å gå inn.
- Forsikringsselskapet nektet å betale erstatning. Det var blankt nei, forteller Nystuen. – Så da måtte vi ta ut stevning.
Tre år har det tatt – med prosesskriv frem og tilbake. Rett før sommeren løste saken seg, forsikringsselskapet ga seg, og Bakken fikk utbetalt 4,6 millioner kroner.
- Slike saker sliter så voldsomt! Folk blir lei, eller de tør ikke. En rettsak koster fort 200 – 300 000 kroner. Hvem er det som har det på konto? De færreste har penger i banken til å bruke på denne typen konflikter, påpeker Nystuen. – Dette har vært en stillingskrig og en utholdenhetsprøve. ”Og det er den som er tråast, som vinn” – for å bruke et lokalt uttrykk. Det handler rett og slett om ikke å gi seg.
Advokaten er veldig glad for at saken løste seg til Bakkens fordel.
Mange synes ikke slike kamper er verdt verken belastningen eller pengene det koster. Familien plages, alt handler i perioder om konflikten, og mange mister nattesøvnen.
- Min påstand er at vi har dårlig rettssikkerhet i Norge. Den med dårlig økonomi stiller svakt, sier Werner Forr Nystuen. Han mener det er særlig vanskelig å slåss mot de store forsikringsselskapene som kan pøse på med ressurser.
Vil man gå til søksmål, får man en frist på seks måneder. Det er ofte kort tid – hvis man skal finne tilstrekkelig med dokumentasjon.
Skadene på huset til familien Klevstadlien var så omfattende at det ikke kunne repareres. Foto: Geir Olsen - NTB/Scanpix
For dårlige rapporter
Nystuen understreker at han har hatt et veldig godt samarbeid med takstmann Kåre B. Hansen på Otta. Hansen, som også er distriktsleder i Huseiernes Landsforbund, takserte mange av skadene etter flommen både i 2011 og i 2013.
Hansen er også tydelig på at man ikke må gi seg overfor forsikringsselskapet hvis man har en god sak. Men da er det viktig med dokumentasjon.
- Min mening er at svært mange takstfolk lager alt for dårlige rapporter. Jeg har selv sett dem komme i lakksko, og at de står alt for langt unna når de vurderer en skade. Hvis rapportene etter en skade hadde vært grundigere, kunne man unngått mange konflikter. De fleste forsikringsselskapene vil ha greie oppgjør og fornøyde kunder, sier han.
- Det er takseringsfolk som jeg er skeptisk til å bruke, påpeker Nystuen. – Jeg har ikke god nok tillit til dem fordi enkelte takstfolk henter mesteparten av sine oppdrag hos forsikringsselskap, og da blir det lett for tette bånd, og slik sett vanskelig å opptre uavhengig.
- Jeg mener også at for mange takstmenn er for opptatt av å reparere. Det er ikke bare Klevstadlien og Brandvolds hus som beveger seg. Et annet hus på området her er reparert for over 4 millioner – og fortsatt er man usikker på om det står rolig. Det burde vært revet. Det hadde både blitt billigere og bedre, sier Hansen.
Flomsikres
Ingen liv gikk tapt på Kvam verken i 2011 eller i 2013. Men de materielle skadene etter flommen var enorme. Med mildere vær og mer nedbør må vi være forberedt på store ødeleggelser også i fremtiden, hevder ekspertene.
- I gamle dager grov bøndene ut ei djupåre midt i elva, og man passet nøye på bekkene så de ikke ble tette av finstoff. I dag er det få som føler samme ansvar. Det bygges også skogsveier, og flere bekker blir samlet i større løp, påpeker Kåre B. Hansen. Han glemmer ikke inntrykkene fra maidagene i 2013.
- Hele dalen var rasert. Leire fra elvesidene raste ned i Veikleåa og demmet den opp. Etter en stund klarte ikke demningen å stå i mot vannet som trykket på i stor hastighet, og så fikk man en enorm flodbølge. Jeg husker særlig godt et hus som vannmassene hadde tatt. Grunnmuren var på én side av elva, vaskemaskinen på den andre – og resten av innboet lå strødd langs etter elva. Familien som bodde der mistet absolutt alt. Det var helt grusomt.
De fleste har innboforsikring som dekker verdier for 1,5 millioner, men gjenskaffelsesverdien er ofte langt høyere, påpeker Hansen. Hans oppgave er å taksere fast utstyr – ikke løsøre.
- I tillegg kommer all tiden du må bruke på gjenoppbygging. Mange holder på døgnet rundt. Mye må de gjøre selv, ting de aldri får igjen på noen forsikring.
Han ser derfor frem til at det lille tettstedet i Gudbrandsdalen skal bli sikrere. Fortsatt arbeides det med flomsikring av Kvam. Anlegget skal være ferdig sommeren 2017. 160 boliger i Kvam skal da være sikret, i tillegg til offentlige bygg, jernbane, E6 og annen infrastruktur.
