Samboerparet Britt Dahl og Are Kværk er livsnytere – og nå nyter de at de har bodd seg ned fra nær 200 kvadratmeter til vel åtti – innen samme bydel i Oslo.
- Nei, sa samboerparet Britt Dahl og Are Kværk. - Denne ryddejobben skal ungene våre slippe. Vi tar den selv. Og vi tar den NÅ.
Særlig Are var krystallklar på prosjektet. Han ryddet selv opp da faren døde, og kalte det fryktelig. Noe slikt ville han spare sine barn for. Ryddesjauen de to bestemte seg for var “i all enkelhet” å bo seg ned fra en nærmere 200 kvadratmeter rikt møblert leilighet på Frogner – til en luftig liten funkisleilighet ikke langt unna. Fra høyt under taket og stukkatur, til rene flater og få fiksfakserier.
- Vi bor enklere og er godt rustet til pensjonisttilværelsen, sier Are tilfreds.
Fra mondent til nøkternt
Det nye stedet har adresse Drammensveien, en travel gate i Oslo nær Solli plass. Men leiligheten ligger godt inn fra gata, og de hører så vidt lyden fra trikken når den passerer. Nei, bylarmen sjenerer dem overhodet ikke når de hygger seg på balkongen med frodige blomster og vekster.
Britt oppdaget fort at noe endret seg i de nye omgivelsene:
- Her har jeg full oversikt over Are! I alle kvadratmeterne på Frogner kunne han stikke seg bort og ikke høre når jeg ropte på ham. Her har han ikke en sjans!
Flyttingen førte også til en vesentlig stilmessig forandring. Et tidsskille. Fra det mondene til det mer nøkterne. Begge er veldig fornøyde med at de satset på å gå helt nye veier, i et nytt hjem hvor det er peis i stua, to soverom, et bittelite kontor, bad, toalett. Og boder i kjelleren, én etasje ned. Matboden passer dem særlig bra, der kan de sette retter som er gjort klare for selskapelighet.
- Om man bor i villa går man gjerne også ned til kjellerboder, ikke sant?
Gang og garderobe i ett
Garderobeskapene til paret er ikke lenger et stort walk-in-closet, slik de hadde på Frogner. Før var det 11 – 12 løpemeter med skapplass som gjaldt.
- Nå har vi walk-OUT-closet! smiler Are, og forklarer: – Vårt soverom har akkurat plass til dobbeltsenga og en kommode. That’s it. Men sitter jeg på sengekanten kan jeg nesten rekke ut til skapene i gangen der Britt har tingene sine. Jeg må rundt svingen mot inngangsdøra for å finne mitt. Det er ikke mange skap og hyller, men det holder.
At han av og til får følelsen av å bo på hotell medgir han gjerne, når han står i entréen og kler på seg. En mental forskjell fra tidligere, ja – men absolutt til å leve med.
God plass til storfamilien
Vi benker oss rundt bordet på kjøkkenet, husets hjerte, og nyter lyset fra ettermiddagssolen gjennom det store vinduet. Her sitter samboerparet ofte. Ser på TV, snakker med hverandre, tar vare på dagen i dag.
Alt er praktisk, greit og oversiktlig. Stilig også, med stålgrått som gjennomgangsfarge på kjøleskap, fryser, komfyr og vinskap. Livsnyterne hygger seg ofte med god mat og godt drikke, og ber gjerne til selskap.
Men egen spisestue trengte de ikke lenger. Tiden var over for et stort, vakkert spisestuemøblement i massiv eik, med intarsia, fra 1890. I dag trekkes lemmer ut på et moderne spisebord, og ekstra stoler hentes i kjellerboden. Vips, så kan bordet dekkes.
- Vi kan fortsatt ha storfamilien her, 12 – 14 rundt bordet på kjøkkenet går bra, sier Britt.
Samboerparets nærmeste familie er barna fra tidligere forhold. Hun har én sønn, han én sønn og én datter. Til sammen har de syv barnebarn.
Litt oppgradering
Britt og Are fikk fort sansen for romløsningen i funkisleiligheten fra 1935. Særlig at den har litt ekstra høyde under taket, 2,87 meter, noe som gir luft og romvirkning. Også en langsgående list på veggen, til å henge opp bilder i, falt de for. Men noe oppgradering var nødvendig før de flyttet inn: Alle flater ble malt og vinduene skiftet ut.
- Vinduene som var her ble satt inn i 1943 som følge av giganteksplosjonen på ammunisjonsskipet “Argus”, som lå på Filipstadkaia. Hendelsen tok over hundre liv og blåste ut vinduer i stor omkrets. Også her. Og det fantes ikke akkurat kvalitetsglass under krigen, forteller Are.
Flyttingen fra stort til lite skjedde altså innen samme nærområde, og de kunne beholde butikker, restauranter og steder de liker å gå til. En bonus med kjente trakter rett rundt hjørnet. Salget av den gamle leiligheten gikk fort. Kjøp av ny også.
Så begynte nedriggingen, i en leilighet hvor de hadde vært trofaste til en gammel interiørstil som passet i en bygård fra 1898.
- Vil du ha noe? Kom NÅ!
De prøvde å selge unna møbler på nett, men skjønte at det ikke var deres greie. De lot barn og barnebarn forsyne seg med det de ønsket. De fikk velge og vrake uten restriksjoner.
- Men du vet, unge i dag gjør andre valg. Våre barn er voksne og etablerte, med sin egen stil. Så det var ikke så mye av vårt som var interessant. Men arvegods har vi i hovedsak tatt vare på, legger Are til.
Da barn og barnebarn hadde plukket det de ville ha, kom de i en fase hvor de nærmest ga bort resten. Nå gjaldt det bare å bli kvitt ting. Mange sekker gikk til Fretex. De kvittet seg med mengder av gamle skolebøker, papirer, herbarium, utdaterte ting de hadde tatt vare. En omfattende og krevende manøver, men de klarte den. Dog ikke uten mimring og følelser.
Nå var de i siget, og måtte bli ferdige. Fort!
- På kort tid var det aller meste borte, og vi hadde fått kjøpt en leilighet som matchet våre ønsker. Før jul i fjor satte vi strek, og flyttet noen minutters spasertur unna. Vi kom vel i mål, smiler en fornøyd husherre, tar en slurk kaffe, og føler lettelse over at hele flyttinga ligger bak dem. Nå er det et nytt liv som teller – i en lys leilighet som brukes i sin helhet. Ikke som tidligere, da stuer ble stengt av i vinterhalvåret.
Nytt kapittel i livsboka
På spørsmål om de føler savn, tar Are tar en ørliten tenkepause. Saken er så gjennomtenkt. Vet-du-hva? Hva er ting? Hva betyr det egentlig å ha masse av mye? Hva er viktig – nå?
- For oss var det å bo oss ned å ikke ha så mange forpliktelser, ikke så mye å ta oss av. Jeg føler jeg er i vater her og nå, og synes vi har funnet fram til det som er viktig i livet, svarer han.
Han tror det har noe med at han har blitt voksen. Ordenlig voksen. Nå har han et trivelig og lettstelt hjem, sammen med sin Britt.
- Mindre enn før, javel, men bra og passende for oss to. Alt er helt i orden. At det var en tøff prosess? Jo, jeg medgir det. Og jeg må jo innrømme at å sette igjen en vedkomfyr fra 1880 på kjøkkenet, et klenodium, satt langt inne, konstaterer han.
De valgte å gå videre til et nytt kapittel, og angrer ikke på noe.
Britt nikker til Ares refleksjoner, og er så enig, så enig. Paret håper bare at de nye eierne har funnet seg like godt til rette i deres gamle leilighet som de har gjort – i sin nye.
Artikkelen ble publisert i sin helhet i Hus & Bolig høsten 2014.
