- Faren for å miste store verdier har alltid vært et problem. De første brannforsikringene med innbetaling til en felles assuransekasse skriver seg fra England og Tyskland på 1600-tallet. Men også i kongeriket Danmark-Norge var vi tidlig ute med å opprette brannforsikringskasser, forteller Kenneth Bratland, rådgiver i Arkivverket under et seminar i Riksarkivet.

Etter en stor bybrann i København i 1728, ble det tre år senere påbudt å forsikre byens bygninger. I norske byer ble det påbudt å brannforsikre alle bygninger, både boliger, uthus og driftsbygninger, fra 1767. Christian VIIs «Brand-Forsikkrings-anordning» gikk i korthet ut på at alle måtte delta forholdsmessig i erstatning til skadelidte. Faren for brann var mindre på landet. Her var brannforsikring frivillig. Brannkontingenten – forsikringspremien – var også bare halvparten så stor som i byene.

Bli medlem i Huseierne og få fem utgaver av Hus & Bolig med nyttig boligstoff!

Forsikringsplikten opphørte i 1847. Dette fikk imidlertid liten betydning da det var umulig å få lån verken fra offentlige eller halvoffentlige instanser uten pant i fast eiendom som var forsikret i Brandkontoret.

- Selv om husmannsplasser sjelden ble forsikret, ble det ganske vanlig å tegne assuranse hvis man hadde litt midler, forteller Bratland.

 

Eiendoms- og bygningshistorie

De gamle branntakstene inneholder en rekke opplysninger som kan være av interesse for privatpersoner som eier eldre bygninger, samt lokalhistorikere og slektsgranskere mener Bratland. De er også til svært god hjelp for Riksantikvaren og museer som restaurerer og setter i stand eldre bygninger.

- Branntakstene ble også brukt da man skulle bygge opp igjen de verneverdige husene som gikk med under den katastrofale brannen i Lærdal i 2014, forteller arkivaren.

- Branntakstene beskriver bygningene i detalj, for eksempel byggemåte, antall etasjer, høyde og bredde. Det kommer også frem om taket var tekket med teglstein, torv, skifer eller bølgeblikk. Vi får vite hvor mang dører og vinduer det var, om det var trapp, skorstein og hva slags ovnstyper. Også interiøret kan vi få kunnskap om.

Bygninger som var forsikret, ble retaksert hvert tiende år, eller når det ble gjort endringer på bygget.

- Det er veldig mange som ikke vet hvor mye informasjon som finnes i slike takster. Gjennom takstene kan vi få detaljkunnskap om alder på bygningene og endringer som er gjort over tid – for eksempel når det ble innlagt vann og strøm, opplyser Bratland.

Han viser oss klyngetunet Herfindal i Vaksdal kommune, hvor hans oldemor ble født. Her var det syv gårdsbruk på slutten av 1800-tallet. Om bygning 0012 får vi i 1911 vite at våningshuset er bygget av tømmer, at taket er tekket med never og torv. Huset er 9,40 meter langt og 4,80 meter bredt, det er 3 meter til taket i huset som har en etasje med loft. «I underste etage er en stue med kjøkken, fra kjøkken gaar en trappe op til loftet, hvor der er indredet et kvistværelse og gang. Paa nordre side av bygningen er tilbygget et vedskur av stænderværk 4,70 m lang, 1,40 bred og 1,50 høy til taget». I tillegg er det oppført at det er 1 skorstein og 1 ovn. Grunnmuren er 0,80 m over grunnen og her er det et lite kjellerrom. Grunnmuren er taksert til 50 kroner, ovnen til 80 og bygningen totalt til 1 400 kroner.

I 1917 kommer det frem at never og torv på taket er erstattet med skifer. Taksten på grunnmuren er nå 100 kroner, ovnen har økt i verdi til 120 og bygningen totalt er verdsatt til 3 000 kroner.

I 1920 er det «tilbygd en stue samt paabygd på høiderne». Målene på huset blir da oppdatert og ny beskrivelse av innredningen følger. Verdien på grunnmuren øker til 500 kroner, og bygningen til 7 500 kroner.

 

Betrodde menn

Den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger, som lenge var Norges eneste forsikringsselskap, ble helnorsk i 1814. I 1912 skiftet selskapet navn til Norges Brannkasse. Senere ble dette UNI Forsikring som i dag er Storebrand. Fra 1915 var det også mulig å forsikre løsøre.

Hvor detaljerte branntakstene er, varierer. I noen distrikter er det minimalt med opplysninger. På Vestlandet er takstene normalt svært innholdsrike. Våningshuset i Øvre Eide i Bergen er for eksempel svært detaljert beskrevet både i 1819 og i 1867. Her får vi blant annet vite at låser og dørhengsler er i god stand. På taket er det rød takstein, og huset er bordkledd og hvitmalt. Siden får vi vite at huset er oppgradert betydelig og for eksempel forsynt med takrenner av tre med nedløp av blikk. Veggene inne er «betrækkede og olliemalede.» Her er det altså tapet på veggene i tillegg til oljemaling.

Det var ulike takster. Var det en såkalt synsforretning, var takstmannen fysisk på stedet. Det kostet selvfølgelig penger å få en bygning taksert. Det var derfor naturlig å taksere det som var mest verdifullt, sjeldnere vedskjul og priveter. For å forenkle takseringsarbeidet ble det i 1890 innført forenklede skjematakster.

- Hvem som har taksert bygningene har variert. Vi vet for eksempel at magistraten i Larvik var branntakstbestyrer. Han hadde med seg en murer, en snekker og en maler som gjorde oppmålinger og foretok verdifastsettelsen, forteller Kristian Hunskar, seniorrådgiver ved Arkivverket. Det kunne altså være embedsmenn som var takstmenn, men ofte var det byfogden eller lensmennene som reiste rundt.

 – Det var betrodde menn, og de var bygningskyndige, påpeker Kenneth Bratland.

Bygningene ble også taksert slik at kongen og staten fikk de skatteinntektene de hadde krav på. Opplysninger i skattemantallet kan derfor supplere informasjonen i branntakstene.

 

Blir digitalisert

- Så langt er mer enn 3 500 gamle branntakster fra perioden mellom 1850 og 1940 digitalisert og gjort tilgjengelig på digitalarkivet.no, forteller Kristian Hunskar. Arkivverket samarbeider med Nasjonalbiblioteket om oppgaven, og nye takster blir publisert kontinuerlig. Han regner med at de passerer 6 000 før de er ferdig.

Det kan imidlertid være noe vanskelig å forstå disse dokumentene, da det meste er håndskrevet og mye er med gotisk skrift. Men det er både firmaer og enkeltpersoner som tilbyr seg å transkribere slike dokumenter. Det er lettest å begynne med de nyeste takstene, og så lete seg bakover i tid.